ARTICLES AND REVIEWS |
Sandnesposten 16.10.2002 |
Langt og bra konsertalbum fra Tramps
The Tramps
Etter åtte år og tre studioalbum gir Tramps ut en 18 spors lang konsertplate innspilt på hjemmebanen på Sjøhusene i Stavanger. Tramps har for så vidt nok år på baken til å forsvare utgivelsen av en live-plate, og plata inneholder mye velkjent stoff og en del nytt materiale. Studioplatene til Tramps har med respekt og melde aldri greid å gjenspeile det bandet gjør på scenen, og sånn sett vil nok ivrige fans sette pris på å få både en oppsummering av karrieren og en konsert-souvenir på samme album. Det lyder nemlig herlig friskt av de glitrende musikerne hele veien. Det mest spennende med albumet er at Tramps nå er vel så mye et countryband som et irsk folkemusikkorkester. At medlemmene trives godt i den amerikanske musikktradisjonen viser de med all tydelighet i ”Wayfaring Stranger”, Steve Earle-coveren ”Johnny come lately”, og den elleville ”Rocky top”. Litt av problemet med dette er at helhetsinntrykket blir noe rotete når det veksles mellom kav irsk aksent og bred amerikansk sørstats-dialekt. Her burde bandet vært litt mer gjennomførte. Men som konsertplate fungerer det veldig bra, og det er et finfint bilde på hva Tramps er i konsertsammenheng. Jeg har forresten forelsket meg i mandolinist Stian Tønnesens herlige ”Me and Jenny”. En sang man ikke kan unngå å bli i godt humør av. Bandet har flere gode låtskrivere, og dersom de tør å rendyrke et mer personlig uttrykk på studioplatene fremover kan de utvilsomt nå et enda større publikum.
Av Øyvind B. Klasson
|